Jonas kjøpte sin første bil av Jakob Frøyland i mai 1960. Det var en Bedford diesel 1954 modell. Sammen med bilen følgte lastebilbevilling for Time og melkerutekonsesjon nr.1046 (Kalberg – Bryne) for kr. 20.000,-

For å få lov til å kjøpe denne bilen var det en klausul på at Jonas måtte kjøre i 1 år for Jakob Frøyland før salget ble kjent gyldig. Det var derfor en stolt eier som bare 21 år gammel hadde blitt lastebileier.

Jonas kom da rett fra militæret, hvor han først hadde vært på Trandum og deretter tjenestegjort 1 år på Gazastripen og Vestbredden for FN’s første fredsbevarende styrke UNEF.

På bildene kan du se den originale kjøpekontrakten på den første bilen, samt bevillingssøknaden for å drive transportfirma.

Da Jonas kjøpte sin første flunkende nye Bedford fra Sven Kvia tidlig på 60-tallet, ble dette lagt merke til langt utover Jæren. Bilen med en såkalla «Bulldog»-hytte havnet på forsiden i Bondevennen, og det var jo i sin tid meget god reklame for en som hadde investert det meste av oppspart kapital for å satse videre i transportbransjen.

Bulldog-hytte var hytte uten panser og hvor det var en bitteliten sengeplass bak i hytta. Det var ikke rare liggeplassen, men «moen i» for å kunne strekke seg litt etter en lang dag bak rattet når en ikke nådde senga hjemme.

I starten var det mye melkespannkjøring for bøndene i distriktet. Det var hardt nok arbeid i seg selv, da alle melkespanna måtte lempes fra melkerampen og oppi planen, og ut igjen da en kom fram til meieriet.

Jonas fikk etter hvert hjelp av flere «spannelempere»; de fleste unge gutter fra ega bygd. Det var godt å få hjelp av sterke karer – noe som lettet melkekjøringa for Jonas.

Etter hvert ble det også kjøring av frossen fisk fra kaiene i Sandnes og Stavanger. Fisken ble kjørt til kjølå på Klepp. Om vinteren var det kjøring av stein for bøndene. Da drev de med nydyrking og måtte bli kvitt steinen, så da var Jonas på plass med lastebilen og kjørte til alle døgnets tider.

I 1961 skulle Jonas sin bestekompis Kjell Vigre gifte seg med sin Liv Braut fra Høyland, og Jonas var blitt spurt om å være forlover. Det ville han svært gjerne og sa ja til et slikt ærefult oppdrag.

I samme anledning ble Torlaug Undheim fra Vestly i Time spurt om å være forlover til Liv som skulle gifte seg. Dette skulle vise seg å gi kjærligheten svært gode levevilkår for flere ungdommer denne kvelden…

Jonas hadde kjøpt seg sin første lastebil for bare 1 år siden, og måtte kjøre lange dager og kvelder for å få det til å «gå i hob» som det ble sagt den gangen. Lørdag og bryllup var intet unntak, selv om han virkelig hadde tenkt å nå dette bryllupet siden han hadde sagt ja til å være forlover.

Klokkeren ble stand-in

Men Jonas kjørte fisk til minken denne lørdagen, og måtte fullføre oppdraget sitt. Klokka gikk og brudgom Kjell forstod at det nok var lurt å skaffe seg en «stand-in-forlover» siden det etter hvert viste seg at Jonas ikke nådde kirka og sitt ærefulle oppdrag. Stand-in som forlover ble selveste klokkeren i Time, så det ordnet seg heldigvis.

Jonas kom så fort det lot seg gjøre, nådde festen og parkerte sin Bedford i låvebrua på Høyland der festen skulle holdes.

Men det kan vel sies at Jonas kom sent men godt, for utover kvelden traff han den flotta jenta fra Vestly som senere skulle bli hans kone; Torlaug Auestad f. Undheim. Jonas og Torlaug hadde nok vært litt småkjærester tidligere, men det var denne kvelden som gjorde selve utslaget til at de etter hvert fikk fast følge. Og selv om Jonas kom for sent til sitt forlover-oppdrag, så gikk det heldigvis ikke utover vennskapet med brudgommen.

De fire ungdommene beholdt vennskapet livet ut, og tilbrakte mye kjekk ungdomstid sammen. Og senere skulle Kjell og Liv få fire gutter, hvor eldstesønnen Einar Vigre den dag i dag jobber som driftsleder i nå Auestad Kran-Transport AS.

Einar har vært ansatt i Auestad Kran-Transport AS i over 35 år, og har dermed bevart det gode vennskapet videre med Magne Auestad som selv har drevet og eid firmaet siden tidlig 90-tallet.

1. juni 1963 ble det flott bryllup på Tryggheim på Jæren. Lastebilsjåføren Jonas hadde skaffet seg ei driftig kone, og det gikk ikke mange åra før Torlaug ble med i driften av firmaet og skaffet seg sertifikat for kjøring av stor lastebil.

Å ta sertifikatet på lastebil i den tida var ikke helt det samme som i dag. Det viktigste var å skaffe seg kjøre-erfaring, og så kom alle reglene å forholde seg til etter hvert.

«1418» het bilen som Torlaug kjørte. Det var en flunkende ny Mercedes som var «sabla god å kjøre» som Torlaug sa det.

Torlaug kjørte på fulltid fra 1967–1976, og hadde også fått 3 unger i denne tida.

Først kom Magne i 1964, Siv i 1966 og Kristin i 1967. Da Torlaug igjen ble gravid i 1970 ble det tungt å kjøre lastebil uten servostyring. Løsningen ble å ta med eldstegutten Magne på 6 år med i lastebilen. Han hjalp Torlaug med å snu på rattet, da magen tok mye av plassen og var «i veien». Bilen og Torlaug måtte jo fram!

Det var ei travel tid med 4 små unger og full drift av firmaet, men med god hjelp og godt pågangsmot ordnet det meste seg. Både Jonas og Torlaug trivdes bak rattet, og ikke minst med å treffe kunder og slå av en god drøs. De ble godt kjent blant bedriftene på Jæren, og den dag i dag er det mange som husker at de ble «helste øveraska» da det viste seg at det var ei dame som håndterte de store lastebilene.

Flere ansatte

Etter hvert fikk de også flere ansatte som var i lengre og kortere perioder. Men da Svein Inge Auestad begynte å kjøre for Jonas i 1976, var det bare de 3 i firmaet. Jonas, Torlaug og altså Jonas sin lillebror Svein-Inge. Svein-Inge var også blitt bitt av lastebil-basillen, og jobber den dag i dag i Auestad Kran-Transport AS som kranbil-sjåfør.

Under arbeidet med byggingen av Kverneland Fabrikk på Øksnevad, startet Jonas også med anleggstransport. Han skaffet seg tipp-biler og kjørte masse fra Øksnevad til bl.a Bryne og til gamle fabrikken på Kvernaland.

Kverneland fabrikk var på denne tiden en betydelig og viktig kunde for Jonas, og Jonas tilpasset både utstyr og arbeidstid for å tilfredsstille fabrikkens behov og ønsker. Etter hvert utvidet Jonas også virksomheten til å tilby gravearbeid og transport av maskiner og utstyr. Han skaffet seg bl.a en Brøyt av type X2B – som etterhvert fikk tilnavnet «Hakkespetten».

• Egersunderen ble leid ut til firmaet Bertelsen & Garpestad i Egersund. Da den kom hjem igjen til Kvernaland så ble den naturligvis hetende «Egersunderen». Tralla til Egersunderen, som vi ser på bildet, var den første maskintralla som Jonas kjøpte. Det var ei RJ-tralle kjøpt i 1978.
• Gullhønå var Jonas sin favorittbil. Bilen var gul, god og fin, og Jonas kjørte den stort sett selv. Han var ekstra stolt av Gullhønå.
• Blåmann var en Mercedes med blå hytte, og da sa navnet seg selv.
• 1418 var en Mercedes 1418 med 180 hester.
• Gamla Berta var av type Mercedes 1113 og en god 66-årgang. Den eldste ”gjenlevende” bilen, og derav navnet Gamla Berta.

Etter hvert som bilparken ble utvidet og firmaet ville bli enda mer markedsrettet, så økte behovet for en mer bevisst profil. En ønsket at bilene skulle vise godt igjen på veiene og signalisere hvilket firma de kom fra. Med eget verksted i smøregrobå på «nersiå», ordnet Magne og Øyvind lakkeringa av de første bilene i fargene hvitt, sort og en tuch av rødt.

Tidlig på 1990-tallet overtok Jonas sin sønn Magne Auestad som daglig leder og eier av firmaet. Magne er utdannet dataingeniør, og jobbet i nesten 10 år som programutvikler i Kvam Data i Sandnes. Men han hadde vokst opp med lastebil «på maten», og hadde alltid interessert seg i arbeidet som foregikk hjemme i huset og på «nersiå». Nedenfor huset hadde Jonas sitt eget verksted hvor det alltid var full gang av lastebiler til alle døgnets tider. Magne ble tidlig med og skrudde på bilene, og interessen for lastebiler var nok sterkt tilstede helt fra barndommen av.

Magne tok sertifikatet på stor lastebil i militæret, og kjørte i firmaet på travle dager, i ferier og i helger. Da han overtok var det til stor hjelp for Jonas, som da kunne konsentrerer seg om selve kjøringa. Livet til Jonas var å kjøre lastebil og kran, og å utføre jobben skikkelig for kunden. Det administrative var han fornøyd med å overlate til andre, så dette ble en stor endring i veien videre for bedriften. Magne våget å satse enda mer i et tøft marked, og har siden bygget stein på stein og utviklet bedriften til å bli en betydelig og ledende transportør/ kran-operatør i distriktet.